Å forske og forsøke. To ord med mye til felles, og bare en eneste bokstav skiller dem. Så mens O’Keefe, Moser og Moser fremførte Nobelforedragene sine, stod jeg ved staffeliet og forsøkte å få farger til å fungere i rommet. Med jevnlige referanser til kunsten, fra Mark Rothko til avslutningsvideoen der bilder og jazz gikk opp i en vakker helhet, tok de oss med inn i en verden av lidenskap og utholdenhet. Det var gridder som skapte mønstre, som overlappet andre gridder, og åpnet for en forståelse av hvordan vi orienterer oss i forhold til tid og rom. Vi, og rottene og musene. Så da kvitterer jeg, og refererer til forskerne i mine forsøk – og tenker at det er jo bare en eneste liten bokstav som skiller oss. Men det er jo som de viser, i detaljene man finner svarene, og det som kan virke som en bagatell, blir forskjeller store som fjell.
Jeg leter også etter mønstre. Gjentagelsen som skaper bevegelse og rytme. Som skaper liv – uavhengig av materialiteten. Om det er fjell eller planter. Alt henger sammen. Det ser vi først når vi overlapper.
