På riktig hylle

Jeg maler – og tegner – og trykker – og innimellom bare sitter jeg her og stirrer ut i luften. Som om det var der det kom fra, materialet som på forunderlig vis skal transformeres til bilder. Og så plutselig, som fra hemmelig skjulested dukker det opp et spor. Jeg setter det ned, med pensel, kritt eller blyant, og følger det videre. Ser meg ikke tilbake. Vet ikke hvor jeg skal. Her og nå. Inspirasjon?? Ikke vet jeg. Stort sett handler det vel om å utsette seg selv for å gå seg vill. Min sønn ble for et års tid siden sittende fast på en fjellhylle i byfjellene under en speiderekspedisjon. Kom seg verken opp eller ned. Så ble det mørkt. Der satt han….til brannvesenet kom med fullt mannskap og biler og det hele.

Og her sitter jeg, på hylla mi, noen ganger kommer jeg meg opp, andre ganger må jeg bare la meg falle ned. Til min store overraskelse er ikke fallet særlig høyt. Det var bare så mørkt. Slik er det å jobbe med kunst. Det går opp og det går ned, og innimellom sitter man bare på hylla og venter….men ingen kommer. Får vente til det lysner da, om jeg ikke tar sjansen…

Under huden har jeg en sommer fylt med sol og varme gleder. Det er der frøet til bildene ligger.

– og min kjære venninne May Tilda som jeg så generøst presenterte i forrige post som min bloggvikar, henne må vi foreløpig “tegne på veggen”, som min mor anbefalte meg, når jeg ville ha noe jeg ikke kunne få. Det gjorde jeg også!
Tegnet på veggen altså. Gjør det enda. Og skriver.