Hver dag er en kamp. Jeg sloss for friheten. Mot naturen er det jeg kjemper. Den vi bærer i oss, som tilhører vanedyret, som søker tryggheten og trives med rutiner – gjentagelser. Hver dag må jeg tvinge meg forbi, ut i åpent landskap, utenfor referanserammene mine. Det jeg søker trekker seg videre og bort for hvert skritt jeg tar. Hver gang jeg blir fortrolig med det ukjente, – da er det ikke lenger ukjent. Og jeg må videre. Ingen fred å få, om man da ikke velger repetisjonen. Mer behagelig der og da, men “som å pisse i buksa for å holde varmen”. Det holder ikke lenge.
Det er lett for. Nesten uten å vite det begynner vi å konservere, repetere – innfri. For det er ikke bare vår egen indre stemme som lokker oss. Andre stemmer er også trygghets-søkende, vil vite hva de ser. Vil vite hva de skal tenke om det de ser. I hvilken bås hører det hjemme? Som kunstner forventes man å være gjenkjennelig, dyrke frem en stemme som er sterkere enn andre stemmer man bærer i seg.
Det der har aldri funket for meg. Jeg er et sangkor. Jeg er villig til å ofre mye for at alle stemmene som lever i meg skal få delta. Alle aldrene vi har gjennomlevd er der fremdeles, om vi slipper dem til. Mangfoldet er oss selv, om vi tør å møte oss selv i mange forskjellige utgaver. Barnet i oss var utforskende, la modig ut på ekspedisjoner uten tanke på hva andre syntes. Oppdaget verden, seg selv, og seg selv i verden. Nå er det verden i meg selv jeg utforsker. Kjernen som er så sterk at den ikke lar seg vippe av pinnen av at koret består av mange stemmer. Noen ganger klinger de vakkert sammen, men det hender også at en stemme skjærer ut. Det er i skjæringspunktet det skjer.
– og det er klart, det er mye mer enn en kamp! Å skape er spennende og utfordrende. Det er min måte å være i livet på. På bildene ser du øverst akrylmalerier, så kommer et linosnitt med akrylmaleri, collage og pastell. I midten også mixed media arbeider med pastell, akryl, tråd og collage. Nederst et bilde fra arbeidsbordet, der det ligger akvarellbaserte print og monotypier/trykk.
Jeg lytter til “My generation” med Patti Smith mens jeg skriver. “I dont need that fucking shit!” Anbefales. På full guffe!